av Haiking var en greie som noen av oss gjorde på 70-tallet, men så ble det slutt på det. Det var det mange grunner til.
Gode venner, pluss K og undertegnede har vandret gjennom tre landsbyer ved foten av Sierra Nevada. Kjempefin tur fra den øverste landsbyen, Capileira, innom Bubión og så ende opp i Pampaneira. Sjarmerende landsbyer, men å gå nedover på stier i fjellet kan være krevende. Bratt, noen steder var stien delvis borte. Tenkte jeg skummelt? Noen kilometer nedover i dette terrenget er ikke så kort.
Det var derfor en velfortjent lønsj med tilhørende drikke da vi kom fram til en restaurant på kirkeplassen i Pampaneira. Etterpå satset vi på buss tilbake til utgangspunktet, men nei da, den gikk ikke før til kvelden. – Hva med taxi? – Den er på flyplassen, men dere kan haike, sa noen lokale. Gjør man sånt nå for tida? Javel, haike som vi gjorde på 70-tallet? Er det mulig for godt voksne mennesker? Litt skeptisk, men jommen stoppet det en bil på første forsøk. De var til og med norske (ja, det er sant), damene fikk plass. Igjen stod to gråhårede menn 70 +/- og opplevde at det er ikke så mye trafikk i denne landsbyen på ca 300 mennesker. Kanskje damene hadde hatt større sjans for haik?
Vi stod nå der og snakket om at vi kunne ta noen å drikke og vente til kvelden, og så ta bussen. Men så plutselig stoppet det en bil. Et yngre par fra Barcelona var på ferie og skulle til Capileira. Flaks? I hvert fall veldig hyggelig. Vi knotet i vei på spansk og de fortalte at de hadde vært flere steder Norge.
Så fra haiking på 70-tallet og til jeg nå er 70-årene, langt sprang, men det funker det.
