av 
Her i mitt Arkadia er det mye fjell og hav og selvsagt himmel. Fryd for øyet, men en utfordring for beina f. eks. når jeg skal ut å bevege meg. Her om dagen heiv jeg meg på sykkelen, sola i ryggen, medvind, bakoversveis (vel, vel) og godt mot. Utfor bakkene – ”hei hvor det går” og så ut på bondelandet eller el campo som de sier her. Det er bare velstand.
Så etter noen kilometer oppdager jeg at det er mest oppoverbakker her i Arkadia. Motbakker. Og de er ikke snaue. Vi snakker 90 grader rett opp, uten å overdrive. Men med friskt mot tråkker jeg til. Dette skal jeg klare. Halvveis i den verste stigningen kjenner jeg at der kom veggen. Ikke noe pust igjen, hverken hos meg eller i sivet. Jeg gir opp. Bein har sagt sitt og uten luft er jeg i ferd med å ramle av sykkelen. Da, plutselig er kreftene tilbake. En schæfer og to av hans kamerater kommer halsende, bjeffende og glefsende mot meg. Jeg når toppen uten flere dikkedarer. Ser meg tilbake. Der nede i bakken kan jeg se hundene. De litt skuffet, jeg fornøyd. Snur meg for å sykle videre og oppdager at det er en blindvei. Litt som livet ellers.
