Hvem er jeg?

Homo Ludens – et lekende menneske

«Jeg fikk Sgt. Pepper midt i puberteten», sier Birger. Han hadde hørt Beatles før, men fra da av var han frelst.

I 1971 bodde han et år på Sunnmøre. Noen ga ham en bass, og han ble med i et Shadows-band og i Ten Sing. Det året skrev han også sine første sanger. Bassen har siden vært hovedinstrumentet når han har spilt i band. Et av unntakene var «Bollær & Blues» på slutten av 70-tallet, hvor han spilte gitar og banjo. Bandnavnet må nevnes – det er ifølge Petter Schjerven i «Typisk norsk» blant de ti beste bandnavnene i Norge.

Han spilte i ulike band, for det meste blues og rock, med innslag av egne låter. Etter 25 år i Oslo flyttet han tilbake til Sandefjord. Der begynte han først i «Ulaband», hvor han spilte akustisk gitar og bulgarsk tambura. I dette bandet lærte han mye spennende musikk. Ulaband tar vare på mange utrydningstruede taktarter, blant annet fra Balkan. Deretter ble det noen år med «Øygruppa» før han måtte kaste inn håndkleet. En annen «musikk» – høyfrekvent piping akkompagnert av fossefall – hadde tatt over.

Når folk spør når han begynte å male og tegne, pleier han å svare at han egentlig aldri sluttet. Malingen har kommet i perioder, men de siste årene har han arbeidet mest med akryl.

Sitt første dikt skrev han sammen med en klassekamerat i 5. klasse. Det var kanskje mer et nidvers til overlæreren og klasseforstanderen, som det het den gangen. Skrivingen har siden bare trengt seg på. Foreløpig har det blitt mellom 100 og 200 sangtekster, i tillegg til fem bøker skrevet sammen med Jørund Holst-Hansen.

Noe av dette har han tjent penger på, men aller mest har han gjort det for lekens skyld. Noe av musikken og skriveriene – les: «Bryggepraten» – har gledet både andre og ham selv.

“I got Sgt. Pepper right in the middle of puberty,” says Birger. He had heard The Beatles before, but from that moment on he was hooked.

In 1971, he spent a year living in Sunnmøre. Someone handed him a bass guitar, and he joined a Shadows band as well as Ten Sing. That same year, he also wrote his first songs. The bass has remained his main instrument whenever he has played in bands. One exception was “Bollær & Blues” in the late seventies, where he played guitar and banjo. The band’s name deserves a mention — according to Petter Schjerven on Typisk norsk, it ranks among the ten best band names in Norway.

He played in various bands, mostly blues and rock, with a few homemade songs thrown in. After 25 years in Oslo, he moved back to Sandefjord. There he first joined “Ulaband,” where he played acoustic guitar and Bulgarian tambura. In that band he discovered a lot of exciting music. Ulaband preserves many endangered rhythms and time signatures, especially from the Balkans. After that came a few years with “Øygruppa” before he finally had to throw in the towel. Another kind of “music” — high-pitched ringing accompanied by the sound of waterfalls — had taken over.

When people ask when he started painting and drawing, he usually says that he never really stopped. Painting has come and gone in periods, but in recent years he has worked mostly with acrylics.

He wrote his first poem together with a classmate in fifth grade. It was perhaps more of a satirical verse aimed at the headmaster and homeroom teacher, as they were called back then. Since then, writing has simply forced its way into his life. So far, it has resulted in somewhere between 100 and 200 song lyrics, in addition to five books co-written with Jørund Holst-Hansen.

Some of this work has earned him money, but mostly he has done it for the joy of play and creativity. Some of the music and writing — “Bryggepraten,” for instance — has brought pleasure both to others and to himself.

Go to Blog.