av I dag, en torsdag i oktober, var jeg innom moskeen i byen. Har vel egentlig ikke vært her på nesten 50 år. Det er lenge siden. I dette huset bodde jeg til jeg var åtte år, og gjennom ungdommen var jeg her minst en gang i uka. Rart å være tilbake i dette gamle huset hvor jeg sprang rundt og var ny i livet.
I dag gikk jeg inn i gangen gjennom hoveddøren i moskeen. Ropte et forsiktig; hallo, siden jeg er av den beskjedne typen. Ingen respons. – Hallo! Jeg prøvde litt høyere. Fortsatt ikke noe svar. HALLO! Etter å ha gjentatt dette noen ganger, det jeg ville kalt veldig høyt, banket jeg på en dør. Åpnet den. Lyset var på. Gulvet var dekt av et blått vegg-til-vegg teppe. I det ene hjørnet lå det et bønneteppe, sikkert i retning Mekka, men det var ingen der.
Her kunne jeg uforstyrret bedt om fred for kurderne, men siden jeg ikke er muslim, var ikke det naturlig. Den gang jeg bodde her var det Sandefjord KUF eller Kuffen (i dag KFUK-KFUM), kristelig forening. Kanskje er det den samme Gud som ville ha hørt en bønn for kurderne…
