av 
- Heisan, Hansen! Du, jæ lurte på en tingen: Du ha’kke tenkt å gifte’ræ?
- Nei, ærr’u gæren! Da sku’ vel kjærringa blitt grinete.
- Men jeg så i bla’ her på tirsda’n atte nå kan du pine meg bli gift a’ sjælveste Ordfører’n.
- Bjørn Ole, mener’u? Sier’u det? Men han er vel ikke prest, han, Larsen?
- Neida, han er jo fargehandlær, sånn i det sivvile?
- Men må’n ikke ha prestekrage for å gifte folk?
- Nå har’n jo et skrekkelig gildt ordførerkjede, da. Det holder visst det nå.
- Det va’kke sånn i kjærka før, gett, den gangen kjærringa og jeg ble dømt te’ livsvarig.
- Men detta er’ke kjærka, Hansen. Detta er gifting for sånna som ikke trur på Jesusbarnet,
borgerlig gifting kallær’em det.
- Jamen da er’e jo bare rimelig at dem brukær en borgerlig ordfører!
- Nå var’u jaggu glup, Hansen. Den der hadde ikke jæ sett.
- Glimtær te’, vettu. Sånn av å te’. Men du, ha’kke han Bjørn Ole frøktelig’ møe å gjørra? Ska jo både selge maling og værra ordfører. Har’n ti’ te’ å løpe rundt og gifte folk?
- Får visst hjælp a’ hu Cathrine, vettu. Ho vikarordfører’n fra parrti te’n Anders Lange. Og ho sier te’ Bla’ atte detta gleder ho sæ te’.
- Men når’n giftær sæ, Larsen, da må’ru jo love lang og tro tjeneste te’ru dævvær. Bli’kke det feil å stå der og love foran en pollitikker? Dem gjø’jo’kke ant enn å bryte løfta sine!
- Kanskje dem gjør no’ me’ sjælve årniga, no’ sånn tidsbegrensa løfte?
- Jammen, det hadde jo vært fine greier. Da hadde ‘ru jo hatt en mulighet te’ å angre, akkerat som når’u handlær i buttikken. Åtte dagers angrefrist, lissom. Å lenge ska’ et sånnt løfte vare da, Larsen?
- Nei, vi kan vel tru atte vi får gjørra som pollitikera og si at løftet varær helt fram te’ neste valg.
- Da kunne en jo rekke å forgifte sæ mange ganger, om en bare utnyttær ordinga ontli’. Snakkær om.
- Ja, du snakkær om.
