av (Axarcaskriblerier no 18)
Var et øyeblikk bekymret. Jeg holdt på å stusse en palme. Klippe visne og halvvisne blader. Det er jo en helt vanlig syssel, er det ikke? I alle fall så stusset jeg denne palmen og klarte gjentatte ganger å stikke meg på bladene. De er ganske skarpe og spisse. Det var mens jeg stakk meg på disse palmebladene at begynte å tenke på Jesus. Skulle kanskje ha ventet med å skrive dette til påske og palmesøndag, men nå sto jeg der en av de siste dagene i august og stusset en palme og tenkte på Jesus. Ikke i den vanlige kristelige forstand, nei dette var mer en bekymring. Altså når Jesus rusla inn i Jerusalem (nei, det var ikke han som sa; jeg rusla hjem) så var det mange som la palmeblader på veien foran ham. Og Jesus gikk jo i sandaler (Jesussandaler) og da tenkte jeg at han kanskje må ha stukket seg på føttene. Mens han gikk der og vasset i palmeblader og fikk vondt i føttene, fortsatte menneskene å legge palmeblader i veien foran ham. Jeg synes det var dårlig gjort. De skulle liksom hylle ham. Og der må han hoppe og sprette rundt på disse skarpe bladene.
Det var det som plutselig bekymret meg. Har ikke tenkt på det før. Må innrømme at det er ikke så ofte jeg klipper palmeblader. Og så kom jeg på at Jesus ikke gikk inn i Jerusalem. Han red på et esel.
