av Beatles vekket meg til musikken og var lydsporene i mitt liv. Ca. 1964 – 65 var vi fire kamerater som bestemte oss for å lage band, men alle ville spille trommer og ingen hadde.
Lillebjørn fikk meg til å tro at det var mulig å spille gitar, ja, til og med lage sanger. Min mor hadde stående en gammel håndlaget gitar som hun hadde fått i Svelvik. Ikke spesielt god å spille på. Tjukk hals gjorde det vanskelig å ta grep, men jeg prøvde meg litt. Snakket med kamerater og fikk tips om grep. Kunne vel klimpre tre – fire grep da jeg dro på Folkehøgskule i 1971. Det var midt i visebølgen. Vi var tre – fire som satt og spilte hver dag. Da var jeg i gang og Lillebjørn hadde kommet med sin første soloplate.
Lillebjørns første plater og visebøker ble studert. Jeg satt med platespilleren løftet pick up’en fram og tilbake på samme sted om og om igjen til jeg hadde lært fingerspillet. Lillebjørn er ikke bare lydsporet i mitt liv, han er min store lærer og inspirator. Hans musikk og tekster har på mange måter definert hvem jeg er. Han fikk meg til å prøve meg på banjo også. Lillebjørn døde 73 år gammel (1950 – 2024). Nå er et søkk i livet mitt borte. Mange har sagt det samme. Lillebjørn har vært og forklart folkesjela til Norge.
Jo, så må jeg nevne at jeg har spilt Lillebjørns sanger for han. Slutten av 90-tallet var vi 7 – 8 kollegaer fra Tokerud ungdomsskole som satt sammen på Torshov Mat og Vinhus. Lønnings pils. Der var det båser så vi satt for så vidt skjermet. På veggen i den båsen vi satt i hang det en gitar. Og etter en pils eller to var jeg ikke så vond å be. Lillebjørn sanger kunne jeg mer eller mindre utenat. Så det ble litt gitarspill og sang. Da vi skulle gå, så jeg at Lillebjørn satt i båsen ved siden av …
