av 
Når jeg nå går her i nærheten av det som Knut Faldbakken kaller ”Mitt tredje Spania” tenker jeg på at nå aner jeg fred og ingen fare. Det er vel litt gammelmodig ”å ane fred og ingen fare”. I følge forklaring på ane, så er det å skimte noe, se noe svakt. Men nå var det ikke det jeg gjorde. Jeg virkelig følte fred og ingen fare. Hadde roen og følte at nå hadde skuldrene senket seg ned ved mageregionen omtrent. Så det var ikke noe jeg skimtet – det var sånn det var. Fred og ingen fare. Men igjen ble jeg røsket ut av det gode liv: Hunder, bikkjer – glefsende, knurrende og bjeffende. Hva er det med hundene her? Og hva er poenget med å skrive dette? Aner ikke. Men bildet er vel ok?
