Gjennom byens park går sommersuset
Skalden Bagleren forlater huset
Kommer ravende med en flaske i sin hånd
Er litt rørete, har slappe stemmebånd
Tar en klunk i blant
Ler og mumler salig, er beruset
–
Gale fugler kvitrer høyt for moro
Gresset grønt og helt naturtro
Bagleren han står og tenker: er jeg min?
Mens han tyller i seg kjip og billig vin
Drikker som et svin
–
Bagleren er full, har ikke sjelero
Han var glad i tro med store tanker
Til han druknet seg med syndens anker
Legger seg på bakken, tar en liten blund
Flasken under nakken, tom i denne stund
Drømmen går på grunn
mens hans hjerte ennå banker
–
Nå har han fred, det er en gudegave
En dag vil sjelen slutte å trave
Men den raver fortsatt rundt i ring
Litt på leiting etter ingenting?
Søvnen tar en sving
Det er godt for skalder å få sove
–
Det er godt for skalder å få sove
©Birger Dyve Larsen, mai 2017
Etter en idé fra G. Fröding.
Skalden Bagleren
Historien er altså ikke om meg, men kunne kanskje vært det. Det handler om en jeg studerte sammen med. Vi kan kalle han Ingemund. Verken han eller jeg var noen typiske prestespirer. Vi valgte å bli sittende lenge i kantina, drikke kaffe, røyke og spille sjakk. De kommende sokneprestene og biskopene satt med nesa i boka oppe på lesesalen. Vi satt med nesa i røyken og så ut på verden. Og snakket om den. Ingemund hadde en kladdebok full av løsark. Av og til dro han fram et ark og leste noen nyskrevne dikt for meg. Litt i Jan Erik Vold stil.
Vi var ikke nære venner, men vi kunne snakke nært for det. Siste gang jeg snakket med Ingemund var hjemme hos han 1981. Var invitert hjem til han og hans forlovede på Høvik. De gikk rett på sak og fortalte at hun var blitt voldtatt uka før. Det ble en meget spesiell kveld. Vi snakket lenge. Både han og jeg hadde da nesten fullført syv års studier. Lest mange bøker fulle av fine ord på mange språk, men å finne de riktige ordene denne kvelden føltes umulig. Ingemund leste et dikt som jeg ikke forstod, men ante at det handlet om voldtekten.
Jeg dro til Fredrikstad og ble feltprest. Ingemund ble etter hvert prest i Bærum. Siden har ikke jeg hørt noe mer om eller fra ham. Inntil nå i vinter når en kamerat ringer og forteller at han hadde møtte Ingemund på byen. Han var blitt en forsoffen alkis. Ruset seg på alkohol og andre ting i flere år. Tragiske hendelser med familien hadde ført han utfor. Vi hadde lært på enighetsfakultetet at vi skulle være hyrder for menigheten. Han endte opp som et svart, fortapt får. ”Og han kalte mørket natt”.
Jeg lånte ham mitt alter ego i Skalden Bagleren, fordi jeg har tenkt at det kunne også hendt meg.