23/05/2022

Skalden Bagleren

Gjennom byens park går sommersuset

Skalden Bagleren forlater huset

Kommer ravende med en flaske i sin hånd

Er litt rørete, har slappe stemmebånd

Tar en klunk i blant

Ler og mumler salig, er beruset

Gale fugler kvitrer høyt for moro

Gresset grønt og helt naturtro

Bagleren han står og tenker: er jeg min?

Mens han tyller i seg kjip og billig vin

Drikker som et svin

Bagleren er full, har ikke sjelero

Han var glad i tro med store tanker

Til han druknet seg med syndens anker

Legger seg på bakken, tar en liten blund

Flasken under nakken, tom i denne stund

Drømmen går på grunn

mens hans hjerte ennå banker

Nå har han fred, det er en gudegave

En dag vil sjelen slutte å trave

Men den raver fortsatt rundt i ring

Litt på leiting etter ingenting?

Søvnen tar en sving

Det er godt for skalder å få sove

 –

Det er godt for skalder å få sove

 

©Birger Dyve Larsen, mai 2017

Etter en idé fra G. Fröding.

Skalden Bagleren

Historien er altså ikke om meg, men kunne kanskje vært det. Det handler om en jeg studerte sammen med. Vi kan kalle han Ingemund. Verken han eller jeg var noen typiske prestespirer. Vi valgte å bli sittende lenge i kantina, drikke kaffe, røyke og spille sjakk. De kommende sokneprestene og biskopene satt med nesa i boka oppe på lesesalen. Vi satt med nesa i røyken og så ut på verden. Og snakket om den. Ingemund hadde en kladdebok full av løsark. Av og til dro han fram et ark og leste noen nyskrevne dikt for meg. Litt i Jan Erik Vold stil.

Vi var ikke nære venner, men vi kunne snakke nært for det. Siste gang jeg snakket med Ingemund var hjemme hos han 1981.  Var invitert hjem til han og hans forlovede på Høvik. De gikk rett på sak og fortalte at hun var blitt voldtatt uka før. Det ble en meget spesiell kveld. Vi snakket lenge. Både han og jeg hadde da nesten fullført syv års studier. Lest mange bøker fulle av fine ord på mange språk, men å finne de riktige ordene denne kvelden føltes umulig.  Ingemund leste et dikt som jeg ikke forstod, men ante at det handlet om voldtekten.

Jeg dro til Fredrikstad og ble feltprest. Ingemund ble etter hvert prest i Bærum. Siden har ikke jeg hørt noe mer om eller fra ham. Inntil nå i vinter når en kamerat ringer og forteller at han hadde møtte Ingemund på byen. Han var blitt en forsoffen alkis. Ruset seg på alkohol og andre ting i flere år. Tragiske hendelser med familien hadde ført han utfor. Vi hadde lært på enighetsfakultetet at vi skulle være hyrder for menigheten. Han endte opp som et svart, fortapt får. ”Og han kalte mørket natt”.

Jeg lånte ham mitt alter ego i Skalden Bagleren, fordi jeg har tenkt at det kunne også hendt meg.