29/09/2022

Hulelignelsen og vår tid

Jeg skal ikke begi meg ut på en utleggelse av Platons hulelignelser, men bare streife innom den. I hans hulelignelse sitter det fanger lenket fast i en hule. De har vært der hele livet. Det eneste de kjenner er skyggebilder av mennesker som går forbi hulens åpning. Stemmene til disse menneskene blir ekko inne i hulen. Fangene oppfatter det som at det er skyggene som snakker. Det er det eneste de kjenner til av livet utenfor. Skyggene er større enn mennesker.

En dag får en av fangene slippe ut. Han blir blendet av lyset og ser lite til å begynne med. Menneskene utenfor er mindre enn skyggene han har sett. Stemmene er annerledes.  Det siste han vil være i stand til å se er sola. Han vil etter hvert forstå at sola er en årsak til liv og årstider. Det virkelige liv ser helt annerledes ut en det han har trodd hele tida. Han vil tilbake til sine medfanger å befri dem og fortelle dem sannheten.

Hvordan vil de reagere på sannheten? De vil tro at han er sprø. Han blir gjort til latter. De nekter og vil ikke bli satt fri av en gærning. Sannheten for dem er den som de alltid har hatt i hulen med skyggebildene.

Platon forteller oss at kunnskap er lys og uvitenhet er mørke.

Dette er en kortversjon av hulelignelsen, men hva har den med vår tid å gjøre?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.