av Tja, eller hva man skal si? Våre foreldre jobbet mye for få endene til å møtes. Generasjonen etter oss må prestere og bruker tid på karriere. Mens vi som var unge på slutten av 60-tallet og begynnelsen 70-tallet og kanskje gjennom utdanning ut mot 80-tallet, hadde en god tid. Tid til de lange samtaler, tid til å lytte, tid til refleksjon.
I alle fall så vet jeg at noen av mine kamerater og jeg brukte mye tid på å lytte til musikk. Vi hadde ventet på den siste plata til … (jeg kan nevne i fleng, men ikke nå). Det tok tid fra vi hørte at nå var plata gitt ut i England eller USA til plata endelig kom til Norge. Når vi satt med den da var det en hellig stund.
Plata ble lagt på platespilleren og stiften satt forsiktig ned uten å skrape. Så var den der. Lyden fylte rommet. Vi lyttet, studerte coveret, mens musikken strømmet ut. Det var LP-enes tid. Coverne var kunstverk og inneholdt informasjon som vi brukte mye tid på å sjekke. Var vi heldige så fulgte det med tekster eller bilder.
Når vi hadde hørt ferdig, måtte vi kanskje høre om igjen eller plukke ut noen kutt. Så fant vi fram andre plater som vi sammenlignet med. Vi lyttet og leste på cover.
Da mødre eller kjærester spurte om det ikke var på tide å gjøre noe, så ble vi oppgitt. Vi hadde da virkelig gjort noe – lenge.
Våre foreldre hadde ikke tid til å lytte som nevnt over. Selv om radioen stod på så var det kanskje fra denne tida vi fikk begrepet husmorpop? Musikken gikk i bakgrunn mens husmora var opptatt med å gjøre andre ting. Generasjonen etter oss har ikke tid til å sette seg ned til å høre en hel LP. LPer finnes bare i bortgjemte foreldres bolig. I dag strømmes musikken. Litt av den og litt av den artisten, mens man prater mest mulig samtidig. Musikken er egentlig bare en kulisse.
Er dette gammelmannsprat? Idyllisering av egen tid?
Jeg tror vi hadde hull i tida, et intervall, en pause fra livets jag. Tid til å lytte.
