05/10/2022

Min palestinske reise 1986

Hellige løgner

Jo, de hadde sagt det. Jeg hadde blitt advart, men det kom likevel overraskende. Her i København. Jeg var fortsatt i det fredelige Skandinavia.  Forhør på Kastrup Flyplass. For tredje gang stilte en tredje person de samme spørsmål som de to andre. «Nei, jeg skal ikke levere noen pakke til noen», stotret jeg på engelsk. «Ja, jeg har pakket kofferten selv», «Nei, jeg skal ikke ta med noe…».

Den tredje forhøreren var like intens som de to andre: «Kjenner du noen palestinere?» «Nei», løy jeg for tredje gang. «Skal du ha kontakt med noen palestinere?» «Nei» fortsatte jeg å lyve. «Jeg skal bare besøke det hellige land», det var for så vidt sant, hvis det kunne kalles hellig? Men dette var ikke en pilegrimsreise i vanlig forstand. Jeg skulle besøke palestinere som jeg kjente. Palestinere som jeg hadde blitt kjent med et halvt år tidligere.

KFUM hadde et ungdomstreff i Østerrike, her hadde jeg vært med som en av lederne for en ungdomsgruppe fra Norge – Ten Sing Norge. Palestinsk KFUM var der også. Etter ungdomstreffet tok jeg kontakt med min palestinske kollega. Vi ønsket utveksling av erfaringer, se hva vi kunne lære av hverandre.  Det meldte seg 10 interesserte ungdomsledere fra Oslo-området som ønsket å bli med til Midtøsten – besøke palestinsk KFUM. En tur på ca 14 dager.

Avreisedagen lå jeg med nesten 40 i feber. Selv om jeg var reiseleder, måtte jeg sende de andre i forveien. Jeg fikk ordnet med ny flybillett til dagen etter. Feberen hadde gått noe ned, men jeg var fortsatt noe i ørska da jeg skulle bytte fly på Kastrup. Nå kom verden inn i mitt fredelige skandinaviske hode. El-Al.  Var de israelske Mossad-agenter eller var El-Al personalet lært opp til å stille spørsmål på denne måten? De var proffe, kalde. Jeg svettet både av feber og av løgner. Og det var fryktelig varmt her inne. Et trangt lite rom hvor jeg måtte åpne kofferten min. Veggene var fulle av øyne. Vaktsomme øyne, og ører som hørte alle små nyanser i språket…

Jeg var ikke forberedt på tredjegrads forhør her. Tanken hadde streifet meg, men jeg trodde det først ville skje når jeg skulle inn i Israel. Der kom det til å bli virkelige varmt. Tel Aviv var stedet israelske agenter forhørte sine ofre, ikke fredelige, snille, deilige Danmark!

Nå stod jeg her og svettet. Merket de det? Forstod de at jeg ikke snakket sant. Jeg svettet mer ved tanken på at jeg svettet. Og det ville avsløre meg. Det verste var å forklare at jeg var reiseleder for en gruppe som allerede hadde reist. Hva slags reiseleder var det som lot gruppen reise i forveien? Og hvordan kunne jeg være reiseleder og guide når jeg aldri hadde vært i Israel før? De virket iskalde. Jeg stammet og svettet og tenkte febrilsk på hva jeg skulle si. «Jo, altså jeg har vært syk … eh … også har jeg lest mye … Og jeg har studert … Jeg kjenner noen norske, … men så fikk jeg feber…». Det virket ikke særlig troverdig. Men det kunne unnskyldes med dårlig engelsk. Dessuten var ikke forhørsagentene noe særlig bedre i engelsk.

Det var ekstra ille å måtte gjennomgå dette flere ganger. Hva ville skje hvis de ikke trodde meg? Nye forhør? Tortur? Kom jeg til å sprekke? Jeg hadde lest og hørt om israelske fengsler og torturmetoder. Ofrene fra annen verdenskrig hadde lært av bødlene. Nå skapte de ofre innenfor sine egne grenser og av og til også utenfor. Vokterne av det Hellige Land brukte svært lite hellige midler. De kunne ikke bruke vold mot meg? Jeg trodde ikke det. Gjorde jeg vel? Psykisk terror?  Det var ikke så lett å overbevise meg selv, når jeg så på de kalde, kortklipte kjekkasene som forhørte meg? Firskårne er et uttrykk jeg ikke bruker, men som ville passe bra på disse standardfigurene. Klisjeer. Hvordan ville dette ende? Skulle jeg noen gang komme til Midtøsten? Når ville jeg se Norge igjen? For det ville jeg vel?

Hun sa noen ord til de tre andre. Det var ikke tvil om hvem som hadde kommandoen.  De nikket og trakk seg litt tilbake. Hun smilte til meg og beklaget forsinkelsen, men regnet med at jeg forstod hvorfor de måtte være så nøye med spørsmålene. «Jo da, bomber og trusler og greier…» svarte jeg og visste ikke om jeg kunne puste lettet ennå. Hun sa jeg kunne gå.  Var det en felle? Skulle de forfølge meg?

Jeg kom meg ombord i flyet, fant setet. Leste El-Al overalt på vegger og seter. Sikkerhetsforskrifter og sikkerhetsbelte. El Al servietter. El Al uniformer. Men flyvertinnene smilte ikke! «This is the captain»-stemmen var heller ikke blid. Dette blir visst en lystig tur.

Da flyet endelig var klart noen timer forsinket, så kikket jeg ut av vinduet. En panseret militær bil fulgte flyet når det takset ut på rullebanen. Jeg kikket ut på den andre siden, der fulgte en politibil med blålys på. Dette var noe annet enn å fly fra Fornebu, en kafeteria med landingstillatelse. Dette var Verden. Nå kunne jeg puste. Jeg hadde visst holdt pusten fra siste forhør til nå. Det må være ny personlig rekord. Jeg må huske på å notere den ned.  Men jeg hadde selvsagt ikke tatt tida. Ja, ja, ingen krise. I Midtøsten er det krise. Jeg fikk skuldrene på plass.

Han var svensk. «Tjenare, mysigt», «Jo da» svarte jeg mens jeg tok noen skikkelige magedrag med innestengt kabinluft. El Al-luft. Han pratet, mens jeg puttet inn noen «ja» og «mm» inne imellom. «Jag säljer vapen». Jeg våknet. «Hva sa du?» «Jag är vapensäljare.» Gjentok han som om han snakket om seg selv som kjøpmannen på hjørnet.  En svensk våpenselger på vei til Israel? Nå ble det mye krig og elendighet på en gang. Naiviteten sitter godt i min norske sjel, så dette ble mye Dagsrevyen på ordentlig. Jeg satt ved siden av en svensk våpenselger på vei til Midtøsten. Hvem skulle han handle med? Mossad? Eller PLO? Kanskje noe mer perifert som, Bader-Meinhof, RAF eller Svart September. Egentlig var ikke noen av disse terrororganisasjonene perifere når det gjaldt Midtøsten. Eller var dette fellen som Mossad hadde satt opp for meg?

Dagsrevyen på ordentlig skulle det bli mer av i dagene som kom.

Utenfor Europa

Ben Gurion flyplass, Tel Aviv. Klokka var over midnatt. Jeg var trøtt og sliten etter en lang tur fra ytterpunkt til ytterpunkt. Fra Norge til Midtøsten. Fra fred til krig. Nå skulle jeg finne bussen til Jerusalem. Jeg tenkte på en forvrengt versjon av en sang fra Jesus Christ Superstar : «Take the bus, ride in to Jerusalem». Men jeg fant ingen buss. Siste buss til Jerusalem hadde gått før vi landet. Flyet var jo forsinket. Jeg så nok veldig fortapt ut, i hvert fall følte jeg meg aleine i verden. «Hva gjør jeg?»

Øystein Sunde sang «jeg-rusla-hjem» inne i mitt hode. Hvordan kommer jeg til Jerusalem? Jo, drosjer fantes ikke, men den israelske varianten: sherut. En bil som var skjøtet på så den var blitt dobbel så lang. I de var det plass til mange familier.

Jeg vaket rundt på den svære plassen foran flyplass-inngangen. Det var mørkt. I det fjerne så jeg noe som kunne likne på en sherut. Jeg vinket samtidig som jeg småsprang med kofferten i handa. Andpusten nådde jeg fram til den eneste drosjeliknende bilen. «Shalom» «Jeg skal til Jerusalem, hva koster det?»  Jeg prøvde meg på engelsk. Han forsto og fortalte hva det kostet. Men nå var jeg verdensvant, for jeg hadde lært at man skulle prute. Vi diskuterte litt. Jeg fikk prisen noe ned og han ble kjempesur. Jeg var fornøyd, for jeg hadde ikke så gode kort på handa. Det var ingen andre biler i nærheten. Hadde han vært steil, så måtte jeg ha gitt meg. Men jeg satte meg inn og oppga adressen i Jerusalem. Jeg skulle til «East Jerusalem YMCA Hotel». Jeg presiserte East Jerusalem. «No problem!», han visste hvor det var. Han lurte på om jeg var tysk for jeg hadde tysk aksent på engelsken min. Jeg fortalte at jeg kom fra Norge. Han var ikke så veldig interessert.  Så begynte han å legge ut om sin fattige familie. De hadde svært dårlig rå. Han brukte hele veien til Jerusalem på å legge ut om sin forferdelige situasjon. Da han endelig svingte opp foran YMCA hotellet, var jeg overbevist. Jeg kom fra det rike Norge, han var en fattig sherut-sjåfør som forsørget kone og mange barn pluss flere generasjoner med tanter og onkler. Jeg betalte det han hadde forlangt første gang og visste samtidig at han lurte meg. Han forsvant raskt.

Jeg gikk inn. Klokka var mellom ett og halv to på natta. Jeg gikk bort til resepsjonen og presenterte meg. Jeg tilhørte den norske gruppa som kom dagen før. Resepsjonsvakten så i papirene sine. «Nei, den norske gruppa hadde ikke kommet allikevel. De hadde meldt avbud». Jeg så ut som et spørsmålstegn. «Hva?» Etter en lang dags reise stod jeg på et ukjent sted i verden og var trett og lei. Jeg ønsket å sove. Men hvor var mine norske venner?

Jo, selvsagt dette måtte være det amerikansk-israelske YMCA, på vestsiden av Jerusalem. Resepsjonsvakten bekreftet det. Jeg kom meg ut og etter litt vandring fant jeg en drosje. Den førte meg til riktig hotell. East Jerusalem YMCA. Det palestinske KFUM. Den natten sov jeg en halv meter over senga. Jeg drømte om mossad-agenter som fulgte etter meg fra Danmark. De som satt der bak avisene sine på flyet, eller kanskje de hadde kledd seg ut som en A4- familie, mann og kone og to barn? Jeg hadde ikke vært oppmerksom på at de kanskje fulgte etter meg. Men jeg hadde nok ristet dem av meg på det andre YMCA hotellet. Håpet jeg.

Neste morgen smilte til meg. Det var sol over Jerusalem. Feberen var nesten borte. Jeg traff igjen de andre norske og gjensynet med min palestinske kollega var hjertelig.

Så langt fra snille, trygge Oslo. Så fjernt fra min mette og selvtilfredse hverdag. Etter hvert forstår jeg at navlen min blir ganske ubetydelig og liten.

Gaza

Flyktningleiren i Gaza fikk søppelfyllingene hjemme i Norge til å se ut som idyller i forhold. Kloakken rant åpent i den sprukne, leirete veien. Her bodde det mennesker som måtte flykte for mange år siden. Hver dag håpet de at de kunne reise hjem. Og hver dag visste de at det ikke var mulig. Men barna smiler og leker her også.

Det var en lettelse å komme inn i det lille murhuset som var Gaza KFUM. Her var det nedslitt, men det virket reint. Vi fikk mat, den smakte ok, men så spesiell ut. Jeg holdt en knotete takketale på engelsk og følte meg hjelpeløs. Vi klager på dårlig råd hjemme i luksusen, fordi vi mangler noen kroner til å betale våre materielle goder. Regningene mine ble ubetydelige parenteser, en fis i kosmos. Folk her på Gaza ønsket frihet og mat, men jeg synes jeg også hørte ordet respekt gjennom alle lydene i denne trange overbefolkete stripen.

På vei tilbake til Jerusalem, stoppet vi ved en israelsk appelsin-plantasje. Vi gikk på appelsin- slang for første i våre liv. Store saftige og forbudte appelsiner.

 

Vestbredden

Min utenrikserfaring bygde nok mye på Dagsrevyen og NRKs dokumentar-programmer. Altså verden utenfor Europa sett gjennom TV. En av dagene vi var på Vestbredden, var vi innom Hebron og Bethlehem. Vi var og så på et yrkestreningssenter for ungdom som var støttet av tysk KFUM like ved Ramallah, før vi skulle be til en barnehage i en flyktningleir.

Da vi kom kjørrende i minibussen og skulle svinge ned veien mot flyktningleiren, så jeg en israelsk militærleir på oversiden av veien. Der gikk det mange, tungt bevæpnede soldater. Fryktinngytende.  Vi nærmet oss flyktningleiren. Plutselig ble Michel, min palestinske kollega veldig stresset. ”Legg vekk kameraene. Se rett fram!” Han beordret oss og vi skjønte at her er det bare å gjøre som han sier. Ut av leiren kom det flere israelske soldater med geværene pekende på to gutter. Guttene som kunne være rundt 10 år gikk med hendene i været. Dette var alvor. Soldatene dyttet guttene foran seg med geværpipene og ut av flyktningleiren. Jeg spurte min kollega hva skjer med dem nå? ”Som regel blir de tatt med til militærleieren. Der må de stå hele dagen med hendene i været. I solsteika! Og så blir de sendt hjem.” ”Men hav har de gjort,” spurte jeg. ”Sikkert ingenting. Dette var bare for å skape frykt blant palestinerne.”

Dette var virkelighet, ikke sett gjennom en TV-rute. I flyktningleiren var det vill oppstandelse. De var redde og de var sinte.

Jeg ble tilbudt en brud og fem kameler.

Det var februar. Det kan være kaldt her da, men sola varmet godt. Jeg satt på trappa ved Klippemoskeen i Jerusalem. Tenkte på det som hadde skjedd de siste dagene. Sterke inntrykk fra en palestinsk flyktningleir. Tenkte også på noen helfrelste, i ordets rette forstand, canadiske damer som var over seg eller ute av seg, i hvert fall i fistel, fordi de hadde vært på de hellige stedene i Jerusalem og opplevde nærheten til Jesus. Jeg sa at jeg ikke hadde opplevd han på de overlessede turiststedene, men kanskje heller i en flyktningleir. Tror ikke de hadde lest alt som Jesus sa (*).  I hvert fall forstod de ikke hva jeg mente.

Men altså, det var dette med en brud og fem kameler. Jo, jeg satt på trappa ved Klippemoskeen og sola varmet da jeg ble avbrutt i mine tanker. Det var en av moskévaktene som gaula til noen lenger borte. Han hadde en skikkelig innrøkt fyllerøst. Du vet hvordan det høres ut. Han fortsatte å rope og jeg smilte til han. Morsom stemme. Han smilte tilbake og flekket tanna oppe og noen flere nede. Han spurte på engelsk hvor jeg kom fra. Forstod nok at jeg ikke var innfødt. Jeg svarte. Han satte seg og fortalte at han var palestiner. Vi snakket sammen. Hyggelig. Plutselig sa han: ”You have a nice mustache. You can marry my daughter”. Jeg måtte høflig takke nei fordi jeg var gift, men han insisterte på at det ikke var noe problem. To koner. Han fortsatte: ”Du kan få med fem kameler. Medgift. Jeg lover!”  Etter at jeg flere ganger takket nei, måtte jeg gå og han måtte passe moskeen.

Jeg tenkte på hjemreisen til Norge at det hadde nå vært artig og tatt med seg fem kameler på flyet. Det var den gang man ikke måtte betale ekstra seteavgift.

(*Det dere har gjort mot en av disse mine minste, det har dere gjort i mot meg.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.