av 
Det var februar. Det kan være kaldt her da, men sola varmet. Jeg satt på trappa ved Klippemoskeen i Jerusalem. Tenkte på det som hadde skjedd de siste dagene. Sterke inntrykk fra en palestinsk flyktningleir. Tenkte også på noen helfrelste, i ordets rette forstand, canadiske damer som var over seg eller ute av seg, i hvert fall i fistel, fordi de hadde vært på de hellige stedene i Jerusalem og opplevde nærheten til Jesus. Jeg sa at jeg ikke hadde opplevd han på de overlessede turiststedene, men kanskje heller i en flyktningleir. Tror ikke de hadde lest alt som Jesus sa. I hvert fall forstod de ikke hva jeg mente.
Men altså, det var dette med en brud og fem kameler. Jo, jeg satt på trappa ved Klippemoskeen og sola varmet da jeg ble avbrutt i mine tanker. Det var en av moskévaktene som gaula til noen lenger borte. Han hadde en skikkelig innrøkt fyllerøst. Du vet hvordan det høres ut. Han fortsatte å rope og jeg smilte til han. Morsom stemme. Han smilte tilbake og flekket tanna oppe og noen flere nede. Han spurte på engelsk hvor jeg kom fra. Forstod nok at jeg ikke var innfødt. Jeg svarte. Han satte seg og fortalte at han var palestiner. Vi snakket sammen. Hyggelig. Plutselig sa han: ”You have a nice mustache. You can marry my daughter”. Jeg måtte høflig takke nei fordi jeg var gift, men han insisterte på at det ikke var noe problem. To koner. Han fortsatte: ”Du kan få med fem kameler. Medgift. Jeg lover!” Etter at jeg flere ganger takket nei, måtte jeg gå og han måtte passe moskeen.
Jeg tenkte på hjemreisen til Norge at det hadde nå vært artig og tatt med seg fem kameler på flyet. Det var den gang man ikke måtte betale ekstra seteavgift.
