av Dette blir litt i stikkords form:
Gamle ord har mistet mening. Kristendommen ble legalisert av keiser Konstantin i det romerske riket år 313 e.Kr. Han brukte kristendommen til å samle imperiet. Han oppdaget etter hvert at det var stort sprik i de kristnes teologi. Derfor ble det viktig for ham at alle skulle tro det samme. Kirkemøtet i Nikea bestemte hva som var riktig tro. Innholdet var ikke så viktig for Konstantin bare de ble enige. Makten og kristendommen var nå blitt ett. Teologien støttet opp under makten. Innholdet i ordene begynte å forandre seg. Hvordan kirken har misbrukt sin makt siden den gang, kan man lese mye om.
Ord som frelse, synd, himmel og helvete står i veien for det som var kristendommens mening. Ordene står i dag i veien.
Bibelen – skal ikke leses bokstavtro. Det er ødeleggende. Vi må lese bak ordene. Mye er metaforisk
Frelse – den norrøne betydning = fri hals, altså fri fra slaveri. Frelse handler ikke om et liv etter døden, men frigjøring fra – fangenskap, fra urettferdighet til rettferdighet, fra vold til fred. Befrielse i politisk betydning og som en forandring til et nytt liv. Salvation – redde, gjøre hel.
Tro – som i engelsk belief i retning beloved. Det er ingen billett til himmelen. Tro handler om tillit. Ikke om å tro det rette. Tro er tillit, ikke frykt, ikke om tro riktig.
Himmel og helvete – sorte hull som suger ut meninga med kristendommen. Livet er ikke en parentes på veien til himmelen. Mennesker i nød spør ikke om hvordan skal de komme til himmelen, men hvordan de kan få mat. Hvordan overleve krig, sult og nød. Helvete – på hebraisk Gehenna, var et sted utenfor Jerusalem hvor jødene la de døde forbryterne, kriminelle. Her brant de også søppel (middelalderens forestilling om å brenne i helvete kommer herfra). Helvete var altså et fysisk sted.
Gud – så finnes det en gud? Ikke en person-lignende, ikke et vesen, ikke en som griper inn, ingen autoritet. Ikke en som dømmer.
Men som er. Ap.gj. 17.28 – Vi lever er til i, beveger oss i Gud.
Som fisken i vannet beveger seg, lever i, har sin eksistens i. Et guddommelig nærvær?
Jahve – Jeg er den jeg er. Gud er ikke noe som er adskilt fra oss, men til stede overalt, nærvær.
Jesus – Før-påske-Jesus = menneske, etter-påske-Jesus… Viktig å skille. Før-påske – et ekstraordinært menneske. Tilhengerne så åpenbaringen av gud i ham. Nådig, kjærlig, medfølende. Ikke en som oppfyller kravene til frelse. Han ofret livet for en sak eller annen person, av en større kjærlighet. Dietrich Bonhoeffer, Martin Luther King, Oscar Romero ofret livet i kjærlighet til andre og kjempet mot makten som var ødeleggende.
Etter-påske Jesus – herskerne i denne verden drepte han, men hvis man sa at Jesus er herre, undergravde man systematisk andre herskere. Betydningen av Jesus oppstandelse er at selv om makt kan drepe, er det ikke slutt med det. Herskerne har mistet makten. Å si at Jesus er Herre undergraver makten til herskerne i verden.
Synd – er ikke den dominerende kristne metaforen. Det handler om en vei ut av eksil og å komme hjem. Den syke trenger ikke tilgivelse, men helbredelse. Bli fri fra slaveri, eksil, blindhet, skrøpelighet, harde hjerter.
Problemet er ikke at de (vi) syndet, men at de ble syndet i mot av farao, av herskerne, av synd bygget inn i strukturer i samfunnet.
Når tanker og tro blir satt i system, dvs. at det blir noe som man må si ja eller nei til, da bekrefter og befester religion makt og støtter opp om de som har makt.
Så hører jeg de kristne synge om hist ved floden; en gang skal vi komme til evigheten og bort fra denne verdens plager. Eller rastafariene som synger så flott om Zion, paradiset med sine reggaerytmer mens de strever med Babylon og vil bort her i fra. Da tenker jeg at det er her vi skal skape vårt paradis. Det er her vi lever.
Det handler kanskje om det store og vanskelige ordet kjærlighet. Med bl.a. det å akseptere andre og akseptere seg selv.
