av 
- Dø, Larsen, mårnings forresten, det er et par ting jeg lurær på
– Mårnings Hansen. Ny da’, nye mulighetær. Hva lurær er’u på nåa?
- Jo, altså det med nye mulighetær. Er’e sånn at det blir flere og flere pene damer?
- Tja, veit ikke jeg. Har’u lest no’ statistikk nåa?
- Neida, men altså da vi var unge var’e mange pene damer og de er jo fortsatt pene. Åsså blir jo de unge jentene damer etter hvert og de er jo åsså pene. Så te sammen må det jo bli uhorvelig mange pene damer.
- Jo, du sier noe, men jeg ba dæ pusse brillene her om da’n. Har’u gjort det a’?
- Joda, joda.
- Altså, Hansen, ikke for å være vrang og vrien, men jeg har jo lurt på det derre sjæl, bare det atte jeg lurær på hvor det blei av alle de søte jentene.
- Å, har’em gjømt sæ for dæ?
- Det er det jeg ikke veit, Hansen, og detta må du for guds skyld ikke si te’ no’n, men jeg synes faktisk at det er blitt så mange gamle og rynkete kjærringær.
- Å, jasså?
- Ja, jæ møtte jo fårsjempel ho som vi gikk sammen med på skoorn, ho som sto i buttikken bortafor bensinstasjon.
- Ho som var gift med han som dævva? Åååå, vi kikka jo fælt på henne, Larsen?
- Jo, akkurat! Og da jæ så ‘a nå, så var jo ho åsså blitt ei gammal kjærring!
- Åsså smilte ho så pent!
- Ja, ho smiler nok fortsatt, men åffer har’u begynt å tenke på dette nå ’a? Du snakka no’ om muliheter? Det stå’kke noe om dette i Bla’et?
- Nei, altså, men det står noe om festspill som skal leggas ne’. Når vi var unge var’e både fest å spell. Det var aldri snakk om å legge ned noe a’ det. Å da tenkte jeg på at det var så mange pene damer åsså da?
- Er’u på sjekkær’n, Hansen? Er’e sånne muliheter du tenker på?
- Veit ikke, jeg, men når jeg tenker mæ om så er’e jo blitt mange gamle gubbær åsså.
- Du mener vel ikke sånna som oss, Hansen?
- Veit ikke rekti’. Det kan vel hende atte sjæl dem gamle kjærringane er mest løstne på spreke ungfoler?
- Ja, trur’u det. Da spørs det, da, med oss. Snakkær om!
- Ja, du snakkær om.
