av (Axarca skr no 28)
Jo, skal innrømme at jeg har noen fordommer. De kan være gode å ha for enkelhets skyld. Livet blir ikke så komplisert da. Svart – hvitt er lett å forholde seg til.
En av disse fordommene er rettet mot englendere. Altså ikke skotter og walisere, men englenderne som fortsatt lever i imperiet. Disse blåhvite, tedrikkende, nærsynte menneskene som bor på den tåkete, regnvåte øya og holder på å synge Rule Britannia. Menn som mangler tenner og damer som ble igjen på 1960-tallet med sine frisyrer og klær som voksne hadde den gangen.
Joda, det er fordommene mine. Jeg generaliserer og tenker at sånn er alle englendere. Har jo møtt noen gjennom livet, ikke sant. Så, jada.
En lørdagskveld på stamrestauranten i landsbyen satt det et typisk engelsk par ved siden av. Vel, jeg skal innrømme at jeg ikke sjekket tennene, men utseende stemte stort sett med mine fordommer. Jeg tenkte at vi ikke trengte å snakke sammen.
Men så ble det til det. Og det ble faktisk en meget trivelig samtale. Vi snakket om Manchester hvor paret kom fra, og Liverpool. Nei, vi snakket ikke om fotball. Vi snakket om Beatles, John Lennon og Imagine.
De hadde nettopp solgt hus i India. Aha, tenkte jeg, der kom imperialistene fram. Englenderne. Men huset de hadde hatt i 20 år lå i Goa. Hippienes paradis. Det er vel ok?
Uansett hyggelige folk og mine fordommer ble litt utvannet. Englendere er ikke bare englendere. Imagine, sa vi.
